Jeg sitter og ser ut av vinduet. Ser prydbusken til naboen som er nedtynget av våt snø glidd ned fra taket. Det er en forunderlig ting at jeg velger å se på akkurat det, når jeg egentlig kunne gjort så mye annet. Hva om jeg heller valgte å pakke bagen og sette meg på første fly til Brasil? Eller hva om jeg hadde gjort noe så enkelt som å gjøre det jeg burde, nemlig å jobbe med bacheloroppgaven min? Men nei, jeg sitter og skriver om treet jeg kikker på nå med jevne mellomrom. Nedtynget av snø som det ikke kunne hjelpe for at havnet der. Hvor urettferdig er ikke det?
Jeg har sett mange trær slik gjennom årenes løp, noen så nedtynget at de knekker helt sammen. Andre står fortsatt rette og ranke med bare litt snø på greinene. De virker nesten immune noen av dem, mot vekten av snøen. Men så kan det skje at det kommer et uventet uvær som rokker selv ved de sterkeste av trær. Hvor uforutsigbart alt er? Eller kanskje for noen veldig forutsigbart? Noen trær står jo dag ut og år inn stille i ørkensanden, vel vitende om at vann er en knapphet som kun finnes langt nede i jorda, og det kommer til å være sånn i lang tid ennå. De har kun en liten kilde til liv, men de holder det gående likevel. Et lite lys i mørket av susende vind og sandstormer.
Kanskje det som er mest forunderlig er likevel de trærne som er helt nedtynget av snøen, men som reiser seg igjen om våren. De er helt nede, men reiser seg igjen...
Livskraft....underlig ting, forstår det ikke, men har det i meg. Blir jeg stående? Ville jeg reist meg? Ville jeg holdt ut i stormen?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment