50 år....eller ikke fullt så lenge..?

Så var Tyrifjords 50 årige tilstedeværelse feiret og markert, og lykke til med 50 nye...om verden står så lenge!?
50 år er ganske lenge, hele Hogne Hogganviks liv for eksempel. Videre er det et halvt århundre, 25x2 år, fem tiår++, i det hele tatt en god stund, spør du meg... Så tenker jeg på Gud og tid, eller Gud og ikke tid, da det vel strengt tatt ikke eksisterer noe tid for Gud når du tenker deg om? Om Gud er allmektig, er han vel heller ikke begrenset av tid slik som vi er? Likevel kan han ikke gå tilbake i tiden som vi er fanget av og forandre på ting, eller gjør han det...Ikke godt å si, men antakelig ikke..tror jeg.
Uansett...høsten kommer, med sine kalde dager, vakre farger og snart kommer det snø...eller kanskje ikke helt snart da....men om ikke så altfor lenge, sammenlignet med 50 år;P

Blanke ark....

Skinndød er ordet... For den var ikke helt død, og plutselig er den i live igjen!?
Bloggen lever altså igjen, etter å ha ligget død i over et år, skammelig må jeg si,menmen...
Må vel innrømme at det er noe gruppementalitetisk over min beslutning om å gjenopplive bloggen min, men den er i det minste aktiv igjen, hvor flokkdyrisk jeg enn måtte være:/
Min innvendig mørke bror uttrykte sine frustrajoner over lite orden på livet, sånn mer eller mindre i alle fall. Orden er et vidt begrep, så la meg utdype:
Orden kan for det første innebære at ting er der de skal være, eller på sin rettmessige plass.
Videre kan det bety at man vet hvor tingene er, ikke nødvendigvis fordi de er der de skal være, men fordi du vet hvor du har dem.
Så apropo orden på livet; Jeg har et håp om at jeg fysisk er der jeg skal være, men dette kan fort forandre seg. Jeg vet hvor jeg har Gud, samtidig som jeg ikke føler at jeg er der jeg skal være i forhold til Ham. Jeg tror videre Gud vet hvor han vil ha meg, men jeg vet ikke hvor, bortsett fra at det trengs en justering eller to fra der jeg er nå til der jeg tror Gud vil jeg skal være som jeg innerst inne ønsker å være selv også...
Fra åndelige justeringer til andre deler av livet, har vi nettopp begynt med rollespill på studiet, noe som er særdeles lærerikt og spennende, samt skummelt. Å skulle hjelpe mennesker som har opplevd ting jeg ikke har vært i nærheten av eller fatter hverken dybden eller bredden av, hvorenn skuespill det foreløpig måtte være, det er ærlig talt litt overveldende/maktesløshetsfremkallende/føleseglitenfremkallende, you pick three...
Godt er det likevel å høre læreren si at det viktigste er å møte menneskene på en åpen og vennlig måte, med et oppriktig ønske om å hjelpe, vanskelig eller ikke...liten trøst i alle fall.
Forhåpentligvis mildnes skummelheten etter hvert!(?)
Life is good anyways, however messy sometimes
Sola skinner*gliiis*
Det er kos å være gift;)